Mitt harde ytre..

Jeg hadde vel egentlig en ganske normal oppvekst med en god del pluss og litt minus.

Det var vel allerede på barneskolen jeg merket at jeg hadde mer guttevenner en jentevenner, merkelig nok var jeg allerede da opptatt av meg selv på en negativ måte og følte meg mindreverdig i forhold til de andre, og strevde for mye for at andre skulle like meg. Jeg var ikke så mye med på lek og moro som de andre og det er fælt å si det, det er nesten litt klisjèaktig, men jeg var den som ble valgt sist. Jeg var lubben og var med på bøllestreker som for eksempel å prøve å røyke, stjele vin og diverse fra foreldre for å bli lagt merke til.

Ungdomsskolen ble vel heller ikke noe bedre, jeg ble mobbet på grunn av utseendet mitt og var også veldig følsom og sårbar, altså et lett offer for andre. Ikke var jeg velkommen blandt de andre skolekameratene mine når det gjald sportslige arrangement heller, siden jeg var for forsiktig og ikkje tørte å gi alt og dermed "datt av lasset"
I denne perioden var det mye kvalme, skulking av skole, mageverk, "faking" av å være syk å ikke ha lyst til å gå på skolen i det hele tatt.
Mye av det jeg skulle lære ble bortgjemt og karakterene ble dermed dårlige og bøllestrekene større for å få aksept hos andre, som egentlig var eldre og feil omgangskrets.

De hadde kallenavn på meg; BTL, som jeg fikk vite etter hvert betydde: Bredere en titanic på langsiden og med utvalgte pulter i klasserommet kom det konstant et æsj, akkurat så høyt at jeg skulle høre det og læreren ikke, konstant, hele dagene.

Så allerede i barneårene og tidlig i ungdomsårene ble grunnsteinene til et dårlig selvbilde og lite respekt for seg selv lagt.

Det som er det rare er at jeg husker å ha sagt fra til foreldre og lærere om dette på et tidspungt, det ble da arrangert et lite møte mellom meg, min mor, læreren og en av de personene som mobbet. Men det kom aldri noe ut av det, de tok det rett og slett ikke alvorlig. Så jeg håper ting som dette blir tatt litt mer alvorlig i dagens skoler, og basert på mine egne opplevelser kommer jeg til å være obs på dette når min egen datter vokser opp og jeg vet akkurat hva jeg skal se etter.

Jeg husker spesielt godt en situasjon som oppstod på konfirmasjonsleir, der vi padlet kajakk og jeg satt i samme båt som en annen pike som også ble litt mobbet. De som da hadde gått rundt å snakket stygt til meg og sikkert til andre også oppgjennom årene, satt i andre båter og samlet seg rund oss og prøvde å velte vår båt og sprutet vann på oss. Da vi kom opp av vannet, kjente jeg for første gang trangen til å forsvare meg selv og vise at nok var nok. Jeg masjerte meg bort til de andre og sparket fra meg DET jeg maktet rett i bakenden til den "skyldige" og brølte JÆVLA HOMO! og dette i observasjon av presten, kateketen og kirketjeneren. Min mor sank ned i bilsetet forran meg, så det var både en meget god følelse og en ikke så god følelse i samme pakke.
Dette stoppet jo ikke noe av plagene jeg hadde på skolen, og personen ser fortsatt hatefullt på meg den dag i dag etter 10 år!

Dette skriver jeg ikke fordi at folk skal ha medfølelse men for at voksne folk skal ha en forståelse om hvordan det er å være i den alderen der et barn går fra ung til voksen og i tillegg skal finne seg selv i det som hele tiden skjer rundt. Det er en kritisk fase og blir ikke nok ivektlagt hos både lærere og foreldre.

Videre klarte jeg å lage meg et ganske hardt skall rundt meg selv med bortforklaringer, dumme handlinger som festing og rampestreker og det er svert få personer som har nådd igjennom dette før nå i senere tid.

Dette er vel kanskje langtidsvirkningen av slike opplevelser i barndommen.

Man mister egentlig litt respekten for seg selv og lever ut i fra å prøve å imponere og å få følelsen av at noen liker en på en ikke så riktig måte ved f.eks. alkohol (noen går sikkert til hardere rusmidler) og forskjellige intime partnere som egentlig ikke betyr noe annet en for å få en viss anerkjennelse.